Livet består av – med enkelte avbrudd – å lure på ting. Jeg lurer på ganske mye.

Da naboen sto der med motorsagen klar og tilbød seg av ren velvilje, å beklippe det grotesk forvokste epletreet mitt, takket jeg nei enda jeg visste at det kom til å bli ham som gjorde det likevel. Ikke kan jeg noe om beklipping, ikke ønsker jeg å dumme meg ut i all offentlighet og motorsager er jeg dessuten kjemperedd for. Likevel sier jeg nei. Er ikke det rart, lurer jeg. Sånn kan flere ettermiddager gå mens jeg later som om jeg ikke er hjemme (enda bilen står parkert rett utenfor) og håper på motorsaglyden.

Jeg lurer selvfølgelig alltid på hvorfor enkelte damer blir sinte og feministiske hvis man glor på de nesten helt bare puppene deres når de bøyer seg over grønnsaksdisken på Meny. Hvis de ikke ønsker at man skal se på dem, hvorfor viser de dem fram da? tenker jeg.

Akkurat de damene bestemmer, eller definerer, hva det er lov til å bli kåt av. For eksempel kjempekjedelige filmer hvor aktørene koser forståelsesfullt med hverandre, gjerne i henrykt slow motion, sukkerporno for spesielt interesserte. De blir sjelden motsagt da ingen mann i verden liker å bli stemplet som grisefant og kvinnehater, en kombinasjon så nær nazismen at man like gjerne kan springe avgårde i uniform og invadere Polen.

Siden man ikke blir noe særlig kåt av de damene og det de driver med, snarere tvert imot faktisk, står man overfor det vanskelige valget: Å oppsøke en terapeut, forplantningens svar på lobotomien, eller søke tilflukt i kneiper og barer der skumle typer av begge kjønn ferdes, fredløse som drikker med begge hender og har seg når de har lyst. Har jeg hørt da.

Det er sikkert i disse barene at man finner menneskene det skrives mye om som snart blir lyst fredløse. Ordentlige fengselsmodne skurker. De kalles horekunder. Det er et ord som skremmer. Det gir assosiasjoner til lumre typer med stikkende sideblikk, antikvariske sjømannstatoveringer, rullings i munnviken og rørleggersprekk. Sånt bunnsop som tar med seg damer hjem på hotell og betaler både for rommet og henne. Ordentlig horebukker.

Horekundens offer heter prostituert. Det er et vanskelig ord som ikke uten videre legger seg lett på tungen. Jeg lurer som sagt på ting, og det er rart at hun ikke heter hore som jo både er mye lettere å si og som tross alt er en viktig del av betegnelsen på denne banditten og hans avskyelige gjøremål. Men damene som bestemmer og deres trippende mannlige lakeier har bestemt at hore er et stygt ord, derfor finnes de ikke. Men horekunden gjør. Hva er horekunden om ikke horens kunde? Da horen ikke eksisterer i politisk korrekt norsk, er horekunden pr. definisjon et menneske som kjøper sex av noen som ikke finnes.

Det er altså slettes ikke kriminelle, bare kåte magikere – eller rett og slett dumme.

Jeg lurer på andre saker også. Det politisk korrekte syn på bilen for eksempel. Bilen er bare i veien. Riktignok er det en av grunnene til at vi har veier: Det er jo for å komme seg hurtigst mulig fra et sted til et annet. Før brukte man hest og vogn. Nå er det bil. Og den hater man. Derfor innførte man bommer på de mest overraskende steder, lumpne humper, bensinavgiften og plutselige enveis- og omkjøringer. Bilene forgifter jordkloden, særlig de norske bilene, de meier ned folk, særlig uskyldige barn.

Barna lærer av foreldrene sine at veien er deres. De har retten på sin side. Det er ganske dårlig lærdom når man slentrer ut på vinterglatte veier både tre og fire i bredden og ikke gidder å rikke seg så mye som en tomme når bilen runder svingen. Senere i livet, om de kommer så langt, får barna både fysikk og matematikk på skolen, og da går det kanskje opp for dem at tvekampen 40 kilo kjøtt og blod og ransel mot et tonn jern og stål i for eksempel 60 km/t ikke blir en moderne versjon av Davids kamp mot Goliat.

I andre land, særlig der det er veldig mange mennesker, er trafikkulturen helt omvendt av vår. Der passer fotgjengerne seg for alt som er større og tyngre og fortere enn dem selv. I Norge har jeg sett folk gå rett ut i veien med huggende høyrearm foran trailere i fart for å markere sitt jeg er i min rett. At ikke flere blir drept i trafikken sier ganske mye om kvaliteten på norske bilister.

Jeg har alltid lurt på dette med at folk har så forskjellig smak. Sånn sett var det enklere før, da var det bare Beatles eller Stones. Men ta nå dette med damerumper. Man overhører stadig herrer hevde at den og den har en fin rumpe. Men noen liker dem store og noen liker dem små. Enda de strengt tatt ikke er til noe annet enn å sitte med. Er det det de mener, lurer jeg, at den rumpa må jammen meg være god å sitte i.

Men mest av alt, bortsett fra hvorfor det er mer skadelig å kjøpe øl klokken 20.01 enn klokken 19.59, lurer jeg på hva jeg skal si til naboen. For nå hører jeg motorsagen. Kanskje best å holde seg hjemme fra jobben i morgen og hoste litt høyt av og til så han hører at her er sykdom i huset. Han må for all del ikke begynne å lure.