Lykken: Å flyte ned E18, perfekt luftkondisjonert – blåse ut av tunnellen i 140… trå forundret på bremsen, ikke så rent lite fornøyd over landeveisskipets umåtelige komfort og oppviglerske holdning til fartskontroller. Asfaltens James Bond, med rett til å blende. Dusten i Opel får full dose. Nakkehårene hans ulmer. Vekk med seg! Venstrefilen tilhører en sølvgrå Peugeot 406 stasjonsvogn, denne futuristiske skjønnhet, denne franske revolusjon på gummisåler.

For ni år siden, etter 36 sertifikatår blant landeveiens tapere, fant jeg min soulmate. Den har selvfølgelig de riktige hjulene. Biler med små hjul – såkalte Fiesta-hjul – gir ingen gleder. Da murrer det i bakhodet hele tiden, uansett hvor ny den er: Jeg har ikke ordentlig bil, jeg kjører damebil.

Bilen må skinne, metallic. Min forrige, en Peugeot 405 kupé, var matt rød og fast pasient på nærmeste verksted. Jeg leste ikke mellom linjene og tallene før en BMW-jypling kjørte inn i meg bakfra og begikk et monumentalt barmhjertighetsdrap. Forsikringsselskapet lo forsikringsselskap-latteren sin og tilbød meg et tullebeløp. Jeg snerret farvel IF-snerret mitt og byttet selskap, men det er en annen historie. Bevæpnet med et solid billån fant jeg min franske skjøge. Hun er fullkommen. Hun har store hjul, vindusviskere med nye blader, en konsoll som strutter av obskøne muligheter og bagasjeplass til en kone.

Jeg debuterte med en lysegrønn Fiat 600 i 1971. Jeg kjørte unge damer hjem fra Club 7. En av dem, en sprelsk, ja nærmest akrobatisk pike ble så yr av denne min farkost at hun i 80 km/t presterte å plassere seg truseløs i sidevinduet med et ben bak nakken min og et over rattet mens hun tviholdt i takgrinden. Med ett øye over dusken (damene hadde dusker nedentil den gang) og ansiktet begravet i salt ekstase, styrte jeg på to hjul forbi avkjørselen til Fornebu da hun kom med et indianerhyl.

Det er et godt minne som ikke overskygges av bilens dødskamp hjem fra Skåne sommeren 1972. Med knasende lyder brøt girene sammen ett for ett. Hostende og ristende utåndet vognen på en Esso-stasjon i Oslo. Jeg forsøkte riktignok å utsette slutten med den krevende øvelsen: Skifte av girkasse for idioter. Det gikk som det måtte gå. Og det måtte jeg også. Gå, altså.

Etter fire år som fotgjenger ble jeg tildelt en usedvanlig sliten grønn Folkevogn av mine blivende svigerforeldre. Den varte omtrent like lenge som en tipakning sigaretter, nok til å gi abstinens. På bruktbilmarkedet fant jeg en lyseblå Folkevogn som eieren bare ville vise frem i en mørklagt garasje på Tveita. Jeg anla kjennermine og stilte spørsmål som ”Er bilen OK?” Det slo meg ikke at det var noe galt på veien hjem da isen la seg tommetykk på innsiden av rutene. Ihjelrustne kanaler, rådebank, defekt startmotor, fastrustede bremser og avskiltning på stedet ga meg masse ammunisjon da jeg ringte selger for å kreve pengene tilbake. ”Nei”, sa han og la på. Å nei. Så var jeg fotgjenger igjen.

Men ikke lenge. For hva kom ikke min vei om ikke en hvit Fiat 850 innkjøpt for billige kroner fra Halden. Denne lille rakkeren var oppsatt med stereo kassettspiller med skjærebrenner-diskant som spesiale (en runde med Bruce Springsteens ”Born To Run” utløste blodstyrtning). 850’en la seg tidlig til den irriterende uvanen å miste trekkraft i oppoverbakke – og å bryte ut i anfall av sort eksos –, særlig på vei til sommerferier, og innbød ikke til sex. Det var derfor ikke uventet at jeg falt for fristelsen til å sette meg i tung gjeld og kjøpte en av landets første Fiat Uno’er. Den gang årets bil. Jeg likte den dyre lukten av helt ny kupé, men det murret i bakhodet: Små hjul, små hjul. Uno’en var en damebil. Noe jeg fikk smertelig erfare på underkjølt vei ved Rena der vi tok dødsspiralen på innerskjær rett inn i en møtende Volvo – and lived to tell. Et C-moment.

Forsikringsselskapene var snillere i gamle dager og ga meg en helt ny Uno som erstatning. Uno’ene var riktignok damebiler, men de var også sexy. Panseret fungerte perfekt som underlag for svært uanstendige øvelser. Jeg husker godt en dame fra Ler som sa kjempegrisete ting på trøndersk når hun sprellet med bena, og som på død og liv måtte holde seg fast i vindusviskeren da det begynte å røyne på. Den brakk med et tørt knepp akkurat da vi traff toppen av formkurven. Så begynte det å regne.

På slutten av sitt livsløp var Uno’en en prøvelse. Det datt ting av hele tiden, og det var olje, rust og bensin over alt. Mannen på bilopphuggeriet lo så han nesten måtte hentes med sykebil.

Tilbake på bruktmarkedet falt jeg for mye bil for pengene-trikset. Også kalt Peugeot. Det første årets oppstemthet ble erstattet av en lang og dalende kurve av forfall krydret med hyppige innkallelser til EU-kontroll, fredstidens svar på forhør på Victoria terrasse. Da den ble meid ned av en BMW i sommeren 2007, felte jeg ikke en tåre. Den døde som peppermø.

Min nye Peugeot hadde alle muligheter til å lykkes. Det var plass til en liten kone i bagasjerommet, og ektemannen hennes hvis han bøyde de gamle knærne og tok av seg hatten. ”Skal du ikke stoppe snart?” hvisket hun fra sitt skjulested. ”Snart”, sa han og tråkket på gassen, ”snart.” Vi nærmet oss avkjørselen til Fornebu.