Ved å uttrykke deg klart og tydelig mot erter du selvfølgelig, og ofte med vilje, på deg dem som er for. Og fordi det er mye vanskeligere å være for noe, blir tilhengerne både frustrerte og irriterte, særlig hvis det de argumenterer for virker så fornuftig at bare idioter kunne finne på å være uenig – synes de, da – , og er du riktig heldig begynner de å slåss seg imellom.

Selv har jeg hatt stor glede av å være imot. Det er nesten blitt en sport. Riktignok hender det at jeg henfaller til den gode, gamle ”Jo!” ”Nei!” ”Jo!” ”Nei!”-dialogen. Gidder man å holde ut, er det ikke grenser for hvor rasende ergerlig motstanderen blir. Ergring i trafikken er på mange måter en variant av dette. Men virkelig storartet ergring utløser du først når du beholder roen og argumenterer på en så listig og overbevisende måte at du ikke bare klarer å overbevise motstanderen, men også deg selv om at det er noe i det du sier.

Det finnes selvfølgelig unntak. Noen ganger kan det synes som at det lønner seg å være for. Det oppnås jo meget gode resultater hvis man er for rising av barn eller for servering av svinekjøtt i moskeene. Men dette vil jeg likevel fraråde da man i det første tilfellet risikere både ørefik og arrestasjon, og i det siste tilfellet kan utløse besøk av svært skjeggete herrer med ryggsekk. Andre overraskende kampsaker kan for eksempel være: For kjønnsvorter. Man vil få stor oppmerksomhet innledningsvis, men neppe vinne venner på sikt – og sannsynligvis også miste de få man hadde. Uansett er det faktisk morsommere å nekte motstanderen noe han fryktelig gjerne vil ha, enn å påtvinge ham noe han ikke liker eller tåler. Det er sånt det blir folkeaksjoner av.

Høyt på listen over hva man bør være imot står pinnekjøtt. Denne tradisjonskosten innsmuglet fra Vestlandet, og skapt i en tid da folk var så sultne at de spiste navlelo, kan knapt nok kalles en rett. Den er stygg, lukter vondt og krever et tilbehør så kjedelig at det kunne vært hentet fra en veikro på 60-tallet. Folk må gjerne spise det, men ikke offentlig. Å kalle dette for julemat er så frekt at tilhengerne burde fratas sine barn og nektes å feire jul.

Mot streaming må man også være. De abonnementene har gjort like mye for musikkopplevelsen som lobotomien gjorde for psykiatrien. Det er ikke musikk det som tyter ut av de to dumme proppene dere går med i øret hele dagen. Det er bare en grov og redusert etterligning. Det er ikke lov å si at den har jeg og den har jeg hvis noen spør deg om du har den og den låten og de egentlig må streames. Hvor er coveret? spør jeg. Hvor er tekstheftet? Hvor er den helvetes platen? Streaming (og MP3!) suger. Og det er offisielt.

Jeg er imot triste nyheter. Ta julen. Det slå aldri feil, hver eneste romjul er TV-kanalene og avisene fulle av triste historier om alle dem som ikke hadde det så greit i julen. De enslige, uteliggerne, de gamle. Javel, så er det trist, men hvorfor må vi plages med det akkurat når vi har satt oss ned for å kose oss? Hallo? Dere løser ingen problemer ved å ødelegge julen vår! Hvis dere plages av at disse menneskene har det så trist, kan dere jo feire julen sammen med dem selv! Ingen har nektet dere det!

Jeg sier et klart NEI til bruksanvisninger for elektroniske gjenstander. De er kjempetykke, rene biblene, dønn kjedelig skrevet, pepret med uforståelige ord og uttrykk, kjemisk fri for svar på noe av det man lurer på, og fordi de er så uoverstigelige, gir man opp og lærer seg aldri de mange finurlighetene som tingen man kjøpte visstnok skal ha (det sa i hvert fall selgeren). Det bør innføres en ny lov: Forbudt å selge gjenstander som ikke virker med én gang man setter i kontakten og trykker på på-knappen. Jeg foreslår at bruksanvisninger begrenses til den ene siden av et papirark og under ingen omstendighet får overskride fire lett begripelige tegneserieruter. Dette bør selvfølgelig også gjelde IKEA.

Andre fine saker å være imot: Piggfrie dekk (få dem vekk!), kvinnelige sjefer (innfør tvangshusmødring!), reiseserier på TV med backpackere i hovedrollen (de er skitne, de er gjerrige og lokalbefolkningen hater dem), Gardermoen flyplass (Fornebu ruler!), damesko/støvler med kjempespisse snuter (dere ser ut som hekser som bruker 48 i sko!) og dildoer for menn (må aldri den dag komme da man får øye på en slik og tenker hmmmm…).

Jeg hadde tenkt å føre opp at jeg er imot barn også, særlig halvsmå barn, de såkalte grinasabbene som jo er ordentlig ekle. Men når man vet hvordan barn generelt behandles i vårt samfunn, både av foreldre og det offentlige, er det klart at de fleste er imot barn allerede. Da gjelder det å være for. Et unntak, for all del, men likevel.

Egentlig er jeg mot venner også. Men det har du vel skjønt for lenge siden.