Search

Corporal Meyer

Jeg lurer på dette med horer

Livet består av – med enkelte avbrudd – å lure på ting. Jeg lurer på ganske mye.

Da naboen sto der med motorsagen klar og tilbød seg av ren velvilje, å beklippe det grotesk forvokste epletreet mitt, takket jeg nei enda jeg visste at det kom til å bli ham som gjorde det likevel. Ikke kan jeg noe om beklipping, ikke ønsker jeg å dumme meg ut i all offentlighet og motorsager er jeg dessuten kjemperedd for. Likevel sier jeg nei. Er ikke det rart, lurer jeg. Sånn kan flere ettermiddager gå mens jeg later som om jeg ikke er hjemme (enda bilen står parkert rett utenfor) og håper på motorsaglyden.

Jeg lurer selvfølgelig alltid på hvorfor enkelte damer blir sinte og feministiske hvis man glor på de nesten helt bare puppene deres når de bøyer seg over grønnsaksdisken på Meny. Hvis de ikke ønsker at man skal se på dem, hvorfor viser de dem fram da? tenker jeg.

Akkurat de damene bestemmer, eller definerer, hva det er lov til å bli kåt av. For eksempel kjempekjedelige filmer hvor aktørene koser forståelsesfullt med hverandre, gjerne i henrykt slow motion, sukkerporno for spesielt interesserte. De blir sjelden motsagt da ingen mann i verden liker å bli stemplet som grisefant og kvinnehater, en kombinasjon så nær nazismen at man like gjerne kan springe avgårde i uniform og invadere Polen.

Siden man ikke blir noe særlig kåt av de damene og det de driver med, snarere tvert imot faktisk, står man overfor det vanskelige valget: Å oppsøke en terapeut, forplantningens svar på lobotomien, eller søke tilflukt i kneiper og barer der skumle typer av begge kjønn ferdes, fredløse som drikker med begge hender og har seg når de har lyst. Har jeg hørt da.

Det er sikkert i disse barene at man finner menneskene det skrives mye om som snart blir lyst fredløse. Ordentlige fengselsmodne skurker. De kalles horekunder. Det er et ord som skremmer. Det gir assosiasjoner til lumre typer med stikkende sideblikk, antikvariske sjømannstatoveringer, rullings i munnviken og rørleggersprekk. Sånt bunnsop som tar med seg damer hjem på hotell og betaler både for rommet og henne. Ordentlig horebukker.

Horekundens offer heter prostituert. Det er et vanskelig ord som ikke uten videre legger seg lett på tungen. Jeg lurer som sagt på ting, og det er rart at hun ikke heter hore som jo både er mye lettere å si og som tross alt er en viktig del av betegnelsen på denne banditten og hans avskyelige gjøremål. Men damene som bestemmer og deres trippende mannlige lakeier har bestemt at hore er et stygt ord, derfor finnes de ikke. Men horekunden gjør. Hva er horekunden om ikke horens kunde? Da horen ikke eksisterer i politisk korrekt norsk, er horekunden pr. definisjon et menneske som kjøper sex av noen som ikke finnes.

Det er altså slettes ikke kriminelle, bare kåte magikere – eller rett og slett dumme.

Jeg lurer på andre saker også. Det politisk korrekte syn på bilen for eksempel. Bilen er bare i veien. Riktignok er det en av grunnene til at vi har veier: Det er jo for å komme seg hurtigst mulig fra et sted til et annet. Før brukte man hest og vogn. Nå er det bil. Og den hater man. Derfor innførte man bommer på de mest overraskende steder, lumpne humper, bensinavgiften og plutselige enveis- og omkjøringer. Bilene forgifter jordkloden, særlig de norske bilene, de meier ned folk, særlig uskyldige barn.

Barna lærer av foreldrene sine at veien er deres. De har retten på sin side. Det er ganske dårlig lærdom når man slentrer ut på vinterglatte veier både tre og fire i bredden og ikke gidder å rikke seg så mye som en tomme når bilen runder svingen. Senere i livet, om de kommer så langt, får barna både fysikk og matematikk på skolen, og da går det kanskje opp for dem at tvekampen 40 kilo kjøtt og blod og ransel mot et tonn jern og stål i for eksempel 60 km/t ikke blir en moderne versjon av Davids kamp mot Goliat.

I andre land, særlig der det er veldig mange mennesker, er trafikkulturen helt omvendt av vår. Der passer fotgjengerne seg for alt som er større og tyngre og fortere enn dem selv. I Norge har jeg sett folk gå rett ut i veien med huggende høyrearm foran trailere i fart for å markere sitt jeg er i min rett. At ikke flere blir drept i trafikken sier ganske mye om kvaliteten på norske bilister.

Jeg har alltid lurt på dette med at folk har så forskjellig smak. Sånn sett var det enklere før, da var det bare Beatles eller Stones. Men ta nå dette med damerumper. Man overhører stadig herrer hevde at den og den har en fin rumpe. Men noen liker dem store og noen liker dem små. Enda de strengt tatt ikke er til noe annet enn å sitte med. Er det det de mener, lurer jeg, at den rumpa må jammen meg være god å sitte i.

Men mest av alt, bortsett fra hvorfor det er mer skadelig å kjøpe øl klokken 20.01 enn klokken 19.59, lurer jeg på hva jeg skal si til naboen. For nå hører jeg motorsagen. Kanskje best å holde seg hjemme fra jobben i morgen og hoste litt høyt av og til så han hører at her er sykdom i huset. Han må for all del ikke begynne å lure.

Bilene i mitt liv

Lykken: Å flyte ned E18, perfekt luftkondisjonert – blåse ut av tunnellen i 140… trå forundret på bremsen, ikke så rent lite fornøyd over landeveisskipets umåtelige komfort og oppviglerske holdning til fartskontroller. Asfaltens James Bond, med rett til å blende. Dusten i Opel får full dose. Nakkehårene hans ulmer. Vekk med seg! Venstrefilen tilhører en sølvgrå Peugeot 406 stasjonsvogn, denne futuristiske skjønnhet, denne franske revolusjon på gummisåler.

For ni år siden, etter 36 sertifikatår blant landeveiens tapere, fant jeg min soulmate. Den har selvfølgelig de riktige hjulene. Biler med små hjul – såkalte Fiesta-hjul – gir ingen gleder. Da murrer det i bakhodet hele tiden, uansett hvor ny den er: Jeg har ikke ordentlig bil, jeg kjører damebil.

Bilen må skinne, metallic. Min forrige, en Peugeot 405 kupé, var matt rød og fast pasient på nærmeste verksted. Jeg leste ikke mellom linjene og tallene før en BMW-jypling kjørte inn i meg bakfra og begikk et monumentalt barmhjertighetsdrap. Forsikringsselskapet lo forsikringsselskap-latteren sin og tilbød meg et tullebeløp. Jeg snerret farvel IF-snerret mitt og byttet selskap, men det er en annen historie. Bevæpnet med et solid billån fant jeg min franske skjøge. Hun er fullkommen. Hun har store hjul, vindusviskere med nye blader, en konsoll som strutter av obskøne muligheter og bagasjeplass til en kone.

Jeg debuterte med en lysegrønn Fiat 600 i 1971. Jeg kjørte unge damer hjem fra Club 7. En av dem, en sprelsk, ja nærmest akrobatisk pike ble så yr av denne min farkost at hun i 80 km/t presterte å plassere seg truseløs i sidevinduet med et ben bak nakken min og et over rattet mens hun tviholdt i takgrinden. Med ett øye over dusken (damene hadde dusker nedentil den gang) og ansiktet begravet i salt ekstase, styrte jeg på to hjul forbi avkjørselen til Fornebu da hun kom med et indianerhyl.

Det er et godt minne som ikke overskygges av bilens dødskamp hjem fra Skåne sommeren 1972. Med knasende lyder brøt girene sammen ett for ett. Hostende og ristende utåndet vognen på en Esso-stasjon i Oslo. Jeg forsøkte riktignok å utsette slutten med den krevende øvelsen: Skifte av girkasse for idioter. Det gikk som det måtte gå. Og det måtte jeg også. Gå, altså.

Etter fire år som fotgjenger ble jeg tildelt en usedvanlig sliten grønn Folkevogn av mine blivende svigerforeldre. Den varte omtrent like lenge som en tipakning sigaretter, nok til å gi abstinens. På bruktbilmarkedet fant jeg en lyseblå Folkevogn som eieren bare ville vise frem i en mørklagt garasje på Tveita. Jeg anla kjennermine og stilte spørsmål som ”Er bilen OK?” Det slo meg ikke at det var noe galt på veien hjem da isen la seg tommetykk på innsiden av rutene. Ihjelrustne kanaler, rådebank, defekt startmotor, fastrustede bremser og avskiltning på stedet ga meg masse ammunisjon da jeg ringte selger for å kreve pengene tilbake. ”Nei”, sa han og la på. Å nei. Så var jeg fotgjenger igjen.

Men ikke lenge. For hva kom ikke min vei om ikke en hvit Fiat 850 innkjøpt for billige kroner fra Halden. Denne lille rakkeren var oppsatt med stereo kassettspiller med skjærebrenner-diskant som spesiale (en runde med Bruce Springsteens ”Born To Run” utløste blodstyrtning). 850’en la seg tidlig til den irriterende uvanen å miste trekkraft i oppoverbakke – og å bryte ut i anfall av sort eksos –, særlig på vei til sommerferier, og innbød ikke til sex. Det var derfor ikke uventet at jeg falt for fristelsen til å sette meg i tung gjeld og kjøpte en av landets første Fiat Uno’er. Den gang årets bil. Jeg likte den dyre lukten av helt ny kupé, men det murret i bakhodet: Små hjul, små hjul. Uno’en var en damebil. Noe jeg fikk smertelig erfare på underkjølt vei ved Rena der vi tok dødsspiralen på innerskjær rett inn i en møtende Volvo – and lived to tell. Et C-moment.

Forsikringsselskapene var snillere i gamle dager og ga meg en helt ny Uno som erstatning. Uno’ene var riktignok damebiler, men de var også sexy. Panseret fungerte perfekt som underlag for svært uanstendige øvelser. Jeg husker godt en dame fra Ler som sa kjempegrisete ting på trøndersk når hun sprellet med bena, og som på død og liv måtte holde seg fast i vindusviskeren da det begynte å røyne på. Den brakk med et tørt knepp akkurat da vi traff toppen av formkurven. Så begynte det å regne.

På slutten av sitt livsløp var Uno’en en prøvelse. Det datt ting av hele tiden, og det var olje, rust og bensin over alt. Mannen på bilopphuggeriet lo så han nesten måtte hentes med sykebil.

Tilbake på bruktmarkedet falt jeg for mye bil for pengene-trikset. Også kalt Peugeot. Det første årets oppstemthet ble erstattet av en lang og dalende kurve av forfall krydret med hyppige innkallelser til EU-kontroll, fredstidens svar på forhør på Victoria terrasse. Da den ble meid ned av en BMW i sommeren 2007, felte jeg ikke en tåre. Den døde som peppermø.

Min nye Peugeot hadde alle muligheter til å lykkes. Det var plass til en liten kone i bagasjerommet, og ektemannen hennes hvis han bøyde de gamle knærne og tok av seg hatten. ”Skal du ikke stoppe snart?” hvisket hun fra sitt skjulested. ”Snart”, sa han og tråkket på gassen, ”snart.” Vi nærmet oss avkjørselen til Fornebu.

Et rungende NEI!

Ved å uttrykke deg klart og tydelig mot erter du selvfølgelig, og ofte med vilje, på deg dem som er for. Og fordi det er mye vanskeligere å være for noe, blir tilhengerne både frustrerte og irriterte, særlig hvis det de argumenterer for virker så fornuftig at bare idioter kunne finne på å være uenig – synes de, da – , og er du riktig heldig begynner de å slåss seg imellom.

Selv har jeg hatt stor glede av å være imot. Det er nesten blitt en sport. Riktignok hender det at jeg henfaller til den gode, gamle ”Jo!” ”Nei!” ”Jo!” ”Nei!”-dialogen. Gidder man å holde ut, er det ikke grenser for hvor rasende ergerlig motstanderen blir. Ergring i trafikken er på mange måter en variant av dette. Men virkelig storartet ergring utløser du først når du beholder roen og argumenterer på en så listig og overbevisende måte at du ikke bare klarer å overbevise motstanderen, men også deg selv om at det er noe i det du sier.

Det finnes selvfølgelig unntak. Noen ganger kan det synes som at det lønner seg å være for. Det oppnås jo meget gode resultater hvis man er for rising av barn eller for servering av svinekjøtt i moskeene. Men dette vil jeg likevel fraråde da man i det første tilfellet risikere både ørefik og arrestasjon, og i det siste tilfellet kan utløse besøk av svært skjeggete herrer med ryggsekk. Andre overraskende kampsaker kan for eksempel være: For kjønnsvorter. Man vil få stor oppmerksomhet innledningsvis, men neppe vinne venner på sikt – og sannsynligvis også miste de få man hadde. Uansett er det faktisk morsommere å nekte motstanderen noe han fryktelig gjerne vil ha, enn å påtvinge ham noe han ikke liker eller tåler. Det er sånt det blir folkeaksjoner av.

Høyt på listen over hva man bør være imot står pinnekjøtt. Denne tradisjonskosten innsmuglet fra Vestlandet, og skapt i en tid da folk var så sultne at de spiste navlelo, kan knapt nok kalles en rett. Den er stygg, lukter vondt og krever et tilbehør så kjedelig at det kunne vært hentet fra en veikro på 60-tallet. Folk må gjerne spise det, men ikke offentlig. Å kalle dette for julemat er så frekt at tilhengerne burde fratas sine barn og nektes å feire jul.

Mot streaming må man også være. De abonnementene har gjort like mye for musikkopplevelsen som lobotomien gjorde for psykiatrien. Det er ikke musikk det som tyter ut av de to dumme proppene dere går med i øret hele dagen. Det er bare en grov og redusert etterligning. Det er ikke lov å si at den har jeg og den har jeg hvis noen spør deg om du har den og den låten og de egentlig må streames. Hvor er coveret? spør jeg. Hvor er tekstheftet? Hvor er den helvetes platen? Streaming (og MP3!) suger. Og det er offisielt.

Jeg er imot triste nyheter. Ta julen. Det slå aldri feil, hver eneste romjul er TV-kanalene og avisene fulle av triste historier om alle dem som ikke hadde det så greit i julen. De enslige, uteliggerne, de gamle. Javel, så er det trist, men hvorfor må vi plages med det akkurat når vi har satt oss ned for å kose oss? Hallo? Dere løser ingen problemer ved å ødelegge julen vår! Hvis dere plages av at disse menneskene har det så trist, kan dere jo feire julen sammen med dem selv! Ingen har nektet dere det!

Jeg sier et klart NEI til bruksanvisninger for elektroniske gjenstander. De er kjempetykke, rene biblene, dønn kjedelig skrevet, pepret med uforståelige ord og uttrykk, kjemisk fri for svar på noe av det man lurer på, og fordi de er så uoverstigelige, gir man opp og lærer seg aldri de mange finurlighetene som tingen man kjøpte visstnok skal ha (det sa i hvert fall selgeren). Det bør innføres en ny lov: Forbudt å selge gjenstander som ikke virker med én gang man setter i kontakten og trykker på på-knappen. Jeg foreslår at bruksanvisninger begrenses til den ene siden av et papirark og under ingen omstendighet får overskride fire lett begripelige tegneserieruter. Dette bør selvfølgelig også gjelde IKEA.

Andre fine saker å være imot: Piggfrie dekk (få dem vekk!), kvinnelige sjefer (innfør tvangshusmødring!), reiseserier på TV med backpackere i hovedrollen (de er skitne, de er gjerrige og lokalbefolkningen hater dem), Gardermoen flyplass (Fornebu ruler!), damesko/støvler med kjempespisse snuter (dere ser ut som hekser som bruker 48 i sko!) og dildoer for menn (må aldri den dag komme da man får øye på en slik og tenker hmmmm…).

Jeg hadde tenkt å føre opp at jeg er imot barn også, særlig halvsmå barn, de såkalte grinasabbene som jo er ordentlig ekle. Men når man vet hvordan barn generelt behandles i vårt samfunn, både av foreldre og det offentlige, er det klart at de fleste er imot barn allerede. Da gjelder det å være for. Et unntak, for all del, men likevel.

Egentlig er jeg mot venner også. Men det har du vel skjønt for lenge siden.

Once there was a way

It was 50 years ago the other day…

Blog post title

This is an additional placeholder post. Click the Edit link to modify or delete it, or start a new post.

Blog at WordPress.com.

Up ↑